I svarte skogen inne

Strålande god Jon Fosses dramatikk blir både lystig og eksistensiell i denne framsyninga

Bergens Tidende ved Ingvild BræinLes meir

Det Vestnorske Teatretes verdenspremiere på «I svarte skogen inne» har blitt ei både morsom, inderlig og dypt menneskelig forestilling.

Dagbladet ved Hedda FredlyLes meir

I svarte skogen inne vev saman røynda og fantasiane

Bergensavisen ved Olav GorsethLes meir

Det er flere virkelig fine scenebilder i forestillingen, blant annet virkningsfull bruk av snømaskin skaper noen fabelaktige situasjoner. Det er i det hele tatt veldig flott hvordan handlingen utspiller seg mellom publikum, som om vi faktisk blir en del av den tette skogen. Regissøren har tatt mange kloke valg for å hente ut det dramatiske og teatralske i teksten. De fire spiller alle godt, og det er fascinerende hvordan de egentlig aldri er i samme modus eller reagerer følelsesmessig logisk på noe av det de sier til hverandre. Forestillingen varer i overkant av en time. Det er en time uten dødpunkter og med en visuelt vakker innpakning.

Klassekampen ved Charlotte MyrbråtenLes meir

Bildene er hele tiden slående. Av blinkende par med lys i det fjerne, som luftspeilinger av en bil. Av den hvite engelen eller hva det nå er som legger kappen sin over mannen. Av snøen som begynner å falle. Under lyden av de knakende trekronene er det som om Jon Fosses erkjennelse av den unge mannens sluttsats omfavnes av suset fra Hans Børlis dikt «Ved korsveien»: «Og lenger kommer du aldri, samme hvilken vei du velger / hvor langt du vandrer». Snøen legger seg langsetter lysningene i skogen, spiller mot lyset og røyken som kommer lik skodda fra juvene, og blir både en korsvei for den som går mot mørket, og et kors over den som går inn i det.

Dagsavisen ved Mode SteinskjerLes meir

Scenografien og det musikalske arbeidet til Sjur Miljeteig bidrar til en fortettet atmosfære som kler teksten til Jon Fosse, i en godt avstemt iscenesettelse av Miriam Prestøy Lie på Logen i Bergen.

Norsk Shakespearetidsskrift ved Knut Ove ArntzenLes meir

Ensemblespelet fungerer godt, og dei medverkande gjer ein solid innsats.

Dag og Tid ved Jan H. LandroLes meir

Scenografi og musikk smelter sammen med dialogene til en nærmest likestilt helhet på et veldig suggererende vis. Ofte oppstår små pauser i dialogen der skuespillerne beveger seg inn og ut av scenerommet eller rundt blant publikum til musikken, og jeg lar blikket vandre og de mange stemningene i materialet synke inn. I flere av scenene lykkes regien med å skape en opplevelse av tider og rom som krysser hverandre der fortid og nåtid løper parallelt.

Scenekunst.no ved Judith DybendalLes meir